Da kroppen sa stopp - og hagen ble mitt pusterom
Noen ganger sier kroppen stopp før vi selv gjør det. Utbrenthet kan snike seg inn lenge før vi selv forstår hva som skjer. I dette blogginnlegget deler jeg min personlige reise fra overveldelse og utmattelse – til ro, balanse og små sanselige øyeblikk som hjalp meg å finne tilbake til meg selv.
Gjennom hagen, maten, urtene og enkle stunder i det grønne, oppdaget jeg hvordan naturen og sansene kan gi oss et stille pusterom midt i hverdagen.
Kanskje kjenner du deg igjen – og kanskje finner du noen myke steg du også kan ta.
Å stelle urter og være ute i det grønne gir meg en egen ro.
Fra overveldelse til ro – i møte med det enkle
Det var en tid i livet mitt hvor jeg var fullstendig tom.
Jeg hadde presset meg for lenge. Alt i meg var overveldet. Jeg var sliten, utbrent og ute av balanse. Hodet jobbet hele tiden, og kroppen føltes tung. Selv det minste føltes stort.
Jeg forsøkte å holde alt sammen, men kjente at jeg ikke klarte det lenger. Jeg var tappet, både fysisk og mentalt. Det var som om jeg mistet kontakten med meg selv i alt som måtte gjøres.
Til slutt ble det stille.
Og det var i den stillheten jeg begynte å lytte – ikke til alt det som ropte utenfra, men til det som var igjen inni meg.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Men kroppen visste.
Den ledet meg ut. Jeg begynte å gå små turer i hagen, plukke med meg noen blader med sitronmelisse, lage meg en kopp te og bare sitte. Jeg kjente duften stige fra koppen og la merke til lyset gjennom bladene på trærne. Det var så stille, og samtidig så rikt.
Det som før var noe jeg “gjorde”, ble noe jeg var i.
Jeg begynte å kjenne at sansene mine våknet til liv igjen. Duften av urter, smaken av nyplukkede tomater, følelsen av jord mellom fingrene. Fuglesang i morgensolen, vinden som rørte forsiktig i håret. Jeg gikk barbeint i gresset og kjente jorda under meg. Den bar.
Hagen ble ikke et prosjekt. Den ble et rom. Et sted hvor jeg kunne hente meg inn igjen.
Et sted hvor jeg ikke trengte prestere. Hvor jeg kunne være stille og langsom.
Hvor jeg kunne puste.
“Hagen lærte meg å puste igjen. Å være, ikke gjøre. Å hente meg inn, litt etter litt.”
Stille stunder med te gjør godt for kropp og sjel.
Små steg tilbake til meg selv
Jeg satt på trappa med en kopp te og kjente på lyset. Tok hendene ned i jorden og pustet. Plukket litt sitronmelisse og kjente duften bre seg i rommet. Jeg gikk sakte i hagen og lot tankene stilne.
Jeg begynte å lage mat med mer nærvær.
Skrelle gulrøtter i ro. Lage urteteer og små enkle retter med det jeg hadde i hagen. Jeg begynte å skrive igjen. Ikke for noen andre – bare for meg.
Noen linjer i en notatbok, noen tanker i hodet, noen bilder jeg tok når lyset falt vakkert over salaten i kjøkkenhagen.
Det skjedde ikke over natten. Men jeg kjente at jeg langsomt begynte å leve igjen.
Med jord på hendene og mer plass i kroppen.
Du trenger ikke en stor hage for å kjenne det.
Kanskje er det noen urter i vinduskarmen. Kanskje en kopp te du lager med litt mer tilstedeværelse. Kanskje et lite øyeblikk i frisk luft hvor du kjenner føttene mot bakken og vinden mot huden.
Det handler ikke om å få til noe.
Det handler om å gi seg selv rom til å være. Til å puste. Til å hente seg inn. Litt etter litt.
Hagen lærte meg noe viktig:
Å lytte. Å senke skuldrene. Å finne tilbake til det som betyr noe – og la det få vokse i sitt eget tempo.
Jeg deler dette fordi jeg vet hvordan det føles å være tom.
Og jeg vet også hvor mye små øyeblikk kan gi – en kopp te, en lukt av urt, en hånd i jorda, eller bare det å sitte stille noen minutter og kjenne at man puster.
Og fordi jeg vet at det finnes en vei tilbake.
Ikke gjennom store endringer, men gjennom små, sanselige øyeblikk.
En kopp te. En plante du steller. Et stille pust på trappen.
Livet kan få puste igjen. Ett øyeblikk av gangen.
