Vår i hagen - fra vinter til spirende liv

Våren i hagen er en tid for undring og ro. Selv om kulden fortsatt henger i luften, er det noe magisk ved denne tiden – en stille forberedelse til alt det nye som snart skal spire. Hagen våkner sakte til liv, og de små tegnene på at våren er på vei gir både glede og ro.

Jeg blir glad når jeg tenker på hva man kan skape med et stykke jord. Denne våren, som er kald og stille, har jeg en dyp følelse av takknemlighet for det som snart skal komme – for livet som er på vei til å våkne til i hagen min. Selv om det er kaldt, er det noe helt spesielt ved denne tiden, hvor det er stille og forberedelsene er i gang under jorden. Frøene ligger fortsatt skjult, men det er akkurat som om man kan merke at de lengter etter varmen.

Jeg står ute i hagen med kald vind som trekker gjennom kroppen, men jeg føler meg likevel fylt med glede og en smule ærefrykt. Jeg går forsiktig mellom de tomme bedene og kjenner på stillheten som råder. Her i hagen er det plass for alt. Hver eneste blomst som har visnet ned, frøene som ligger begravd i jorden – alt forbereder seg på det som kommer. Jeg ser på jorden og tenker på hvordan alt har sin tid.

Å plante på denne tiden av året gir meg en følelse av håp. Selv om alt ser ut til å være kaldt og livløst, vet jeg at snart vil det spire. Å være ute i hagen om våren, når vinden er kald og luften er frisk, gir meg en dyp følelse av forbindelse. Det handler ikke om å få alt til å blomstre med én gang, men om å gi tid, om å vente.

Det er i denne tålmodigheten jeg finner ro. Jeg har lagt bort tanken om å ha en perfekt hage. Jeg vet at hagen min vil komme tilbake, at den vil åpne seg sakte, ett skudd av gangen. Å tenke på at frøene jeg sår, vil bli til blomster og grønnsaker, gir meg en følelse av å være en del av noe større. Det er som et løfte, et løfte om at livet er i gang, selv om det kanskje ikke alltid er synlig for øyet.

Denne kalde våren minner meg om at naturen har sin egen rytme. Jeg ser på de første tegnene på liv, de små spirene som titter opp fra jorden. Hver eneste lille forandring, hvert eneste lite frø som titter frem, er et mirakel. Det er på slike dager, når jeg er ute og kjenner på kulden og ser på de små, forsiktige tegnene på vår, at jeg virkelig kan sette pris på hagens ro.

På varme sommerkvelder er det lett å glemme hvordan våren startet, hvordan kalde dager og ventetid var det som skulle til for at alt skulle få sitt rom til å vokse. Men for meg er det nettopp disse tidlige vårdagene, når vi går ut i hagen i den kalde vinden, som minner meg på at livet alltid er på vei. Og med hver ny dag kommer en ny mulighet til å sette pris på det som spirer og gror, sakte, tålmodig, men alltid med håp om det som ligger foran.